Gode gamle bilen min

Blei mye blogging no første dagen, men tenkte eg sku begynne anledningen t å skrive et litt nostalgisk innlegg om gode gamle bilen min som no e solgt....*snufs*
Pappa spurte så fint for tre (!) dager siden om han kunne få lov t å selge bilen da an bare står heime på tunet hans og ikke blir brukt. Siden me bor midt i byn så e det ikke så økonomisk å ha bil her (sjøl om det hadde vært kjempedigg å blitt kjørt til dørstokken på garage av og til) så eg sa at "jaaaavel, selg an"

Eg tenkte at siden bilen e såpass gammal og *kremt* lite pen så kom det sikkert t å ta lang tid før an fikk solgt an likevel.
Neida, to dager etterpå ringer min kjære far og sier at no e gamle "Bill" (Navnet fikk an fra filmen "Biler" pga all rusten) solgt...
SKUFF!!! Fikk ikke sagt farvel med gobilen engang.

Bilen hadde sine problemer....An gikk såvidt på frem. I oppoverbakker måtte en iallefall ned i 2.giret for å i det heile tatt håpe på å komme seg på toppen. Bagasjeromsdøren var sær,sær sææær. Den måtte godsnakkes med hvis en skulle prøve å låse an opp. Noen ganger måtte en bare gi opp og heller hive tingene fra baksetet og baki.
Rattet var så stor dødgang på at en kunne ta en 180 graders sving uten i det hele tatt å håpe på å rikke på hjulene.
Håndbrekket var treigt og måtte lirkelures opp for at bilen skulle stå i ro.
Clutchen var et prosjekt i seg sjøl....Det va vel kun meg som kjørte bilen til daglig som kunne bakkestarte bilen uten å enten kubbe heile driten eller lage hylekonsert for heile nabolaget samt slenge på litt svilukt for å toppe heile opplevelsen.

Ene listen på bakdøren va knekt av sånn at en ENTEN måtte åpne fremdøren ELLER bakdøren. ALDRI samtidig.

Viftereimen va og flott. Den måtte strammes jevnlig for ellers kvinte bilen bare det va yr i luften.

Men det mest koselige va "go lyden", bilen hadde en konstant lyd som gjorde at alle visste kem det va som kom, og alle kommenterte at en kunne høre meg lenge før en så meg. Det va en "piiiiiiiiiiiii" lyd som gjorde at bilen hørtes ut som en vaskemaskin som sentrifugerte.

Vel det va en knall bil. Me har hatt mye morro i den bilen. Vi har blant anna hatt kaffi selskap i bagasjerommet og rave party i framsetet. An ble og stylet opp me gullratt (sort pels om vinteren), to sett med terninger, diamanter på dashbordet og på speilet. En søt liten luktepingvin i frontvinduet og en bill wonderbaum i speilet.
Dvs at det va ingn som satt seg inn i den bilen som enten blei kvalm pga lukt eller svimmel av alt som beveget seg når eg kjørte. Eller i beste fall begge deler.

Vinteren 2008 fikk eg lettmetall felger av Roy Arne, og då blei bilen så snæddn og lekker at eg hadde ik samvittighet t å sette an på det gjørmete jordet utenfor. Tenk hvis an blei skitten.

Savner deg gode gamle Bill. Du vil aldri bli glemt og du e dypt savnet. Du va ubetalelig, likevel solgte fattn deg for lusne 7000 kr.....